Vestlandsutstillingen 1999/ Bergen Kunstforening

Lunken kur uten påviselig effekt.

I 1983, etter et nokså anstrengt forhold til Kunstforeningens styre gjennom lengre tid, fant daværende intendant Grethe Grathwol situvasjonen så vanskelig at hun sa opp jobben i Bergens Kunstforening og drog hjem til romsligere forhold på kunstscenen i København. En av de siste lokale kunstnerene hun rakk å stille ut var maleren Therese Christiansen, som på sin side kvitterte ved å gi den hardt prøvende intendanten følgende attest i BT; " Utstillingene hennes har vært eksperimentelle og har vært svært ofte speilet internasjonale strømninger, enten ved utenlandske utstillinger eller ved norske utstillere som arbeider internasjonalt, ungt og søkende. Hun har fått oss til å føle oss som en del av verden og har gitt oss svært viktige impulser med sitt kontaktnett og de utstillingene hun har skaffet til byen" Grathwol hadde aldri noe særlig til overs for Vestlandsutstillingen. Disse evig tilbakevendene arrangementene var " uklare" og gikk etter hennes mening hardt utover Kunstforeningens øvrige virksomhet. Med så mange sterke meninger, så mye erfaring og så mye å hevne, skulle man forvente at århundrets sisteVestlandsutstilling ble et realt svirelag.En skikkelig "party-killer" signert en kunstspesialist med skarpe visjoner. I stedet får vi et høflig takk for sist fra en kunstdiplomat med gode intensjoner om å gjøre alle til lags. Som Vestlandsutstillingens første profesjonelle kurator, har et generøst styre gitt henne all makt til å forme denne begivenheten etter eget hode.

Denne makten har hun misbrukt til å skape nok en lokal landsdelsutstilling som "er blevet alsidig, og rummer flere forskellige, men like værdige, billedkunstneriske udtryk", som hun selv så treffende beskriver arbeidet i katalogen. Forskjellige men like verdige. Dette persapektivet har dominert Vestlandsutstillingen siden starten midt på 50-tallet.Den måtte ha bredde , men i denne bredden var både skulpturen, maleriet og grafikken like verdige størrelser i den forstand at meningen lå like godt forvart inne i et stykke marmor som i oljefarger og avtrykk fra liografisk stein. I dag har en helt annen kunstforståelse vokst fram blant yngre norske kunstnere. Den "urene" måten å arbeide på, den som beveger seg bort fra kunst som en posetivt gitt formal gjenstand, til kunst som noe diskursivt, noe symbolsk som først og fremst defineres i forhold til den sammenhengen det presenteres i.Denne stadig mer støyende dialogen på utsiden av det tradisjonelle kunstbegrepet er mer som en forsnakkelse å regne i Grathwols arrangement. Men den kan høres. For eksempel i fotocollagen "Burial" av debutantene Ian Damerwll og Åshild Bøthun hvor 500 innrammende bilder ligger som i en gravhaug midt i det store overlyssalen omkranset av et representativt utvalg malerier fra etterkrigsmodernismens historie. I denne settingen blir et ekte Therese Christensen lyriske abstraksjon "Rusten morgen" forvandlet til en rekvisitt i en installasjon . En gjenglemt souvenir fra kuratorens heroiske fortid.

Hovudproblemet med denne mønstringen er det samme som alltid har ridd Vestlandsutstillingen. Den er ikke dårlig. Den er lunken. Feilen ligger ikke så mye i de enkelte verkene, som i den sørgelige konvensjonelle måten de blir presentert på. Med unntak av Øyvind Pål Farstads lett institusjonskritiske "Centrum Bingo" utenfor utstillingsrommet på husets østfasade, og Sissel Fredriksens interessante fotodialog med populækulturens klisjeer, tvinges likt og ulikt inn i samme tradisjonelle verkbegrep. Alt blir forvandlet til gjenstander i et kommersielt striglet distribusjonsapparat, i stedet for å bli presentert som hendelser og meninger i en lokal kontekst slik tittelen på utstillingen faktisk bærer bud om."Sammensætningen grunner seg i kunstfaglig erfaring, men også i personlig følsomhed" , skriver Grathwol i katalogforordet. I Bergen under ny-ekspresjonismen på begynnelsen av 80-tallet var dette kanskje nok , i 1999 velger jeg å kalle det konseptuell latskap.

Anmeldt av Øystein Hauge