VESTLANDSUTSTILLINGEN

30.4-14.5.2000

Det lukter gammelt meieri- som om noe har gått surt, som om noe har vært innestengt altfor lenge. Men denne lukten er paradoksalyt nok resultatet av en skikkelig utlufting av Vestlandsutstillingen: Den skulle ikke lenger lages som et sop-ihop av likt og ulikt av en kunstnerjury som ofte trakk i flere retninger, men av en enkelt kurator. M.a.o. en skikkelig oppgradering av det profesjonelle nivået- forutsatt at man klarte å engasjere en dyktig nok kurator. Denne treårige prøveordningen startet i fjor, men med en kurator

som ikke gjorde nok for å endre utstillingens profil. I år derimot, swinger det på Vestlandet: Vestlandsutstillingens kurator Gavin Jantjes, kunstnerisk leder på Høvikodden, representerer ikke bare et friskt blikk utenfra ( i dobbel forstand, med sin bakgrunn fra Sør-Afrika og London og Osloregionen); har han også valgt utstillere ut fra et hehetelig konsept( med de begrensninger det gitte materialet har satt). Den halvsure meierilukten kommer fra kjellersalen. Her har Laila Kongevoll skapt en installasjon av tørrmelkpulver som dekker hele gulvet, med tittelen "Johannes 3:13-17 ("Johannesdåpen", og med blindeskrift som et underlig, sensuelt mønster. Stillheten-og anstrøket av det absurde-gjør dette prosjektet til et av de sterkeste innslagene på utstillingen. Med en tradisjonell Vestlandsutstilling hadde blitt snytt for muligheten til å oppleve dette-snuoperrasjonen har åpnet for nye og annerledes utstillingsopplevelser, gjennom romsligere monteringsvilkår; og enkeltkunstverk og enkeltkunstner får anledningtil å tre fram på en mye sterkere og klarere måte.

Jantjes har begrenset utvalget til 15 kunstnere (om vi regner Gruppe M.I.M som et kunstnerskap). Det gir muligheten tilpresentere hver av dem i større bredde, og det er også noe utstillingen tjener på . En av de stemmene som taler klarest er Caroline Kierulf, som kombinerer reklamens bilder og tekst med et naivistisk billeduttrykk i sine underfundige og humoristiske tresnitt, med skarpe kommentarer til vårt velferdsamfunn. Brite Hindal gå r motsatt vei med sin installasjon "I sitt bilde", hvor vi ser en avskåret blomst som står i vann og en videoprojeksjon av en tilsvarende blomst, ordnet i det mørke rommet som en slags dobbelteksponering. Her er flere lag m ed kunsttighet/virkelighet som skaper usikkerhet, og dessuten et intressant meta-aspekt, idet installasjonen drøfter kunstens egne virkemidler og lar drøftingen bli en del av kunstverket selv.

Nå vises ikke Vestlandsutstillingen i sin helhet her i Stavanger- jeg skulle f.eks. svært gjerne ha sett Hindals installasjon med roser og salt; likeledes Anita H. Hansens fotomontasje, som i sitt fravær gjør at denne kunstneren ikke er representert i det hele tatt her. En henvendelse til kunstforeningens personale for å få en forklaring på hvorfor en rekke kunstverk ikke er med her, gir ingen svar. Det må være den lokale utstillingsarrangørens ansvar å informere publikum tilstrekkelig. Jantjes helhetsgrep er på konsentrere seg om yngre kunstnere hvis "fragmentariske opplevelse av verden får det speilbildet de holder opp til å se ut som det er krakelert og fullt av huller", som han sier det i katalogen. Dermed gir årets utstilling et nokså snevert blikk på vestlandskunsten; men det er nettopp det som er dens styrke: Konsentrasjon og fordypning. F.eks. er det interessant å kunne se hele sju malerier av Harald Tørresesen, som gir oss et fullstendig fragmentert verdensbilde, hvor bl.a. enkeltbilder fra begivenheter filtrert gjennom massemedier som TV og film settes opp mot tapetmønstre og bilder fra familiealbumet. Og hos Gunn Tjensvold gir fragmenter ingen seg utslag i en resirkulering av visse av popkunstnens lekende "instruksjonsplansjer". Men denne fragmenteringen går mye lenger; den bryter også ut av galleriets hvite kube: Kongvoll har f.eks. en installasjon i Bergen Naturhistoriske Museum, som en del av Vestlandsutstillingen; og mens utstillingen ble vist i Bergen plasserte hun også ut en serie manipulerte søngagsskolebilder i møbelforetningere.

Og Øyvind Pål Farstad opererer på Internett med en versjon av Fadervaar som pulserer i et makelig lesetempo som understreker en motstandsløs og underholdende gjentakelse av et formular. Som om det skulle være karaoke.

Vestlandsutstillingen- som var i ferd med å gå rett vest-framtrer altså i en ny form-og i nye former. Det virker skjerpende på alle sanser. Og utenfor kunstforeningen står Gruppe M.I.M.s vindskeive stiger. Ikke bare en eller to, men mange nok til at de nærmest blir en liten skog. Ikke fører de oss noe sted, ikke kan de klatres i. Men de gir oss fragmenter av naturen, forsiktig formet til kultur; og de gir fantasien et løft og bidrar til å bekrefte at Vestlandsutstillingens prøveordning er rett måte å satse på.

Trond Borgen, Stavanger Aftenblad 13.5.2000