LUKTEN
av sats driver fra Bodø Kunstforening, og
blander seg med en umiskjennelig dåm av
tidligere tider. Den gang rettsapparatet drev
aktiv bekjempelse av kunstverker som forarget den
offentlige moral. I dag er det neppe flere enn
politimester Hareide som lar seg forarge av noen
skarve satsdunker på utstilling. Det hele blir
unektelig litt smått, sammenlignet med Mykles
saftige samleieskildringer og Øverlands
påvisning av Guds endetarm. Slik sett vitner
sats-saken om et kulturelt forfall. Det samme
gjør kunstforeningens manglende evne til å
kjempe for en kunstners rett til ytring. For i
prinsippet er det det samme det dreier seg om:
Konflikten mellom et stadig mer liberalt samfunn,
og makthavernes lyst til å beskytte folk mot
resultatene av den samme liberaliteten. FORRIGE århundrets sensurhistorie ebbet
ut med saken mot Hans Jæger og beslagleggelsen
av boka "Fra Kristianiabohemen". Og de
fleste av oss hadde vel trodd at dette
århundrets ville ebbe ut med saken mot Jens
Bjørneboe og "uten en tråd", for mere
enn 30 år siden. Men så kommer altså Øyvind
Farstad i årtusenet siste måned og klemmer seg
inn i den fornemme rekka av sensurerte norske
kunstnere. Og det er ikke uten ironi at politiets
arbeid som kunstdommere starter med pornografi og
blasfemi, og ender opp med heimebrent.
AKKURAT det gir oss håp om at
politiets rolle som kunstdommere er i ferd med å
bli historie, at dette er et tapt århundres
siste krampetrekning. Man kan jo også merke seg
at politiet i Bergen lot satsen stå i fred, så
sensuriveren er allerede på retur blant noen
politimestere. Og her tror vi faktisk Rolf
Benjamin Wegner er mer fremtidsrettet enn kollega
Bjørn Hareide.
|
Dass.
Kunstverk på vei i dass. En moderne
paralell til tidligere tiders
bokbrenning? FOTO ODD EIRING |
KUNSTEN kan ikke stå over
loven, er politiets begrunnelse for å gripe inn.
Men loven som forbyr heimebrent ble vel ikke
laget for å beskytte folk mot synet av sats?
Dessuten sto mye av slaget, både i saken mot
Mykle og mot Bjørneboe, om bøkenes kunstneriske
verdi. Mykle ble i stor grad frifunnet fordi hans
bok var av en slik kunstnerisk kvalitet at den
ikke ble pornografisk. Til tross for at hans
kjønnslige skildringer uten tvil stred mot
datidens pornografilov. Og Bjørneboe ble først
og fremst dømt fordi retten ikke fant
kunstneriske motiver bak hans bok, kun
økonomiske. Slik sett har politiet i Bodø et
syn på sin oppgave overfor kunsten som var i
ferd med å bli avlegs alt på 50-tallet. Og da
er ironien i ferd med å bli tragedie.
|