Kunst er presens!

Erlend Hammer, 12.12.2006, No.7 BILLEDKUNST

B-open er et tohodet troll som nylig våknet til live for annen gang. På den ene siden har man de åpne kunstneratelierene og på den andre har man teoretiske seminarer og tidsskrifter. Selv om atelierrunden er hyggelig, er nok teoribiten hakket viktigere for kunstmiljøet i byen. Og selv om teoribiten er viktigere for kunstmiljøet, så er atelierrunden hyggeligere for folk flest. Betyr det at alle faktisk får det de vil ha?

Jeg ankommer Bergen etter noen uker ved Det norske institutt i Roma, en artig institusjon hvor jeg blant mye annet rart har møtt folk med bedre kjennskap til kunstlivet i Karlsruhe mellom 1865 og 1874 enn hva som kan være mentalhygienisk forsvarlig. For ikke å snakke om den 20 år gamle kunsthistoriestudenten som leverte gullkornet «Hun skulle visst skrive masteroppgave om foto fra 60-tallet, og det er jo ikke sånn man tenker på som kunsthistorie, akkurat». Jeg har vært ensom. Jeg har lengtet hjem, og jeg har lengtet til Bergen. Jeg har vært skikkelig gira på å komme meg til B-open. Jeg er blitt mer og mer sikker på at det ikke kan være sunt å føle at man har en «kunsterfaring» når man står og ser på en steinblokk fra 1500-tallet. Slike ting gjør meg faktisk til en slags engelsk tabloidavis: «Yes darling, but is it art?» tenker jeg. Jeg føler ganske sterkt at disse tingene ikke er kunst. Historie er historie, kunsten skjer nå.
Og nå sitter jeg altså på Landmark, bergenskulturens storstue og høyborg, Arcimboldo og Spasibar i ett. I går var det seminar og åpning, dagen før det var det slippfest for B-opens nye tidsskrift Kunstjournalen B-post. Ute er himmelen over Fløyen den mørkeste jeg har sett noe sted, noen gang. Det regner noe helt avsindig. Det lyner og tordner. Da jeg bodde fast i Bergen tordnet det aldri. Det er blitt mer tak i byen nå. Det er godt å være her.

Jag tror jag är kär.
På torsdag var det altså slippfest. Det nye tidsskriftet fokuserer på problemstillinger som «politisk» og «offentlig rom» og har i tillegg en interessant og spenstig kritikkdel. Redaksjonen inviterte i vår fire kritikere (inkludert undertegnede) til å skrive om Fiona Tans utstilling på Stenersen, og resultatet er blitt ganske så fint. Jeg har lenge lurt på hvem de andre kritikerne var, og selv om jeg vet at dette ikke var noen konkurranse, så håper jeg at alle liker min tekst best. Selv om kritikkdelen nok bør utvides slik at flere utstillinger skrives om i hvert nummer, er denne typen eksperimentering med sjangeren noe jeg håper tidsskriftet fortsatt vil ha plass til.
Som helhet er tidsskriftet godt og fyldig, og det er definitivt ikke tenkt som noe formidlingsorgan mot et allment publikum. Deri ligger egentlig styrken, for som enkelte etterlyste sist det var B-open, trenger Bergen definitivt et lokalbasert kunsttidsskrift. På festen treffer jeg dessuten Leif Magne Tangen for første gang, og han viser seg å være akkurat like hyggelig og omgjengelig i virkeligheten som på Underskog. Dette møtet kan kanskje virke som en triviell detalj, men det illustrerer at B-open dermed også fungerer slik alle gode kunstbegivenheter gjør; navn blir til ansikter. For selv om B-opens betydning for lokalmiljøet ikke skal undervurderes, så vil jeg driste meg til å påstå at den virkelige testen på levedyktighet består i hvorvidt arrangementet også får folk utenbysfra til å føle at det er nødvendig å komme reisende for å få det med seg.

Veldig politisk
Seminaret var denne gang viet tematikken «Politisk? Hvilke strategier benytter kunstnere i dialog med omverdenen?» Jeg plasserte meg på bakerste rad med det siste nummeret av Vogue Hommes International lett tilgjengelig dersom det skulle bli kjedelig. Men faktisk så ble det hele ganske friskt. Ikke minst på grunn av Samir M’kadmi, som er en streng kar og leverte en ganske saftig kritikk av det paradoksale i hvordan Nasjonalmuseet bygger på den kongelig norske selvforståelsen om at vi er et multikulturelt samfunn, samtidig som museet har en klokkeklar forestilling om «de andre». Var vi virkelig et multikulturelt samfunn, så måtte «vi» forstått «oss selv» som én av mange grupper, ikke som selve Modergruppen som de andre skal integreres inn i. M’kadmis kritikk av Nasjonalmuseet er en slags kulturell parallell til Ina Bloms kunstteoretiske perspektiv i en kronikk i VG i november. Begge tar til orde for en mer gjennomført strukturell pluralisme både med hensyn til institusjonens deltagere og dens visningspraksis.
Som et slags ekstranummer, mer eller mindre ut av det blå, formulerte M’kadmi dessuten en ramsalt slakt av et av Lars Rambergs verk. Dette kom etter at Ramberg hadde kritisert M’kadmi for å gjøre kunstnere til offer i møtet med de store institusjonene, og i motsvaret tok M’kadmi samtidig en sveip over Rambergs kunst. Den slags ser man jo ikke så ofte her hjemme. Deretter gikk M’kadmi løs på kritikerne. Vi er ifølge M’kadmi aldri interessert i å anerkjenne kunstneren som en politisk aktør og legger utelukkende an reduksjonistiske perspektiver der det bare handler om det estetiske. Jeg hadde egentlig tenkt å komme dette utsagnet i møte ved her å slå over i kritikermodus og skrive en rent politisk anmeldelse av Rambergs prosjekter, men det skal jeg ikke gjøre. I stedet skal jeg formulere en kort og snappy metafor, og deretter utdype denne med ett avsnitt om politisk kunst. Kjør debatt.
Å «jobbe politisk innen kunstfeltet» er som å sitte naken i snøen mens man spiser c-vitaminer for ikke å bli forkjølet. Når kunstnere forsøker å arbeide politisk ved hjelp av kritiske utsagn er dette en nærmest museal handling, for politikken finner ikke lenger sted på noe diskursivt nivå. I det postkapitalistiske markedssystemet ligger politikken integrert i de økonomiske strukturene, og enhver reell politisk handling må være en direkte inngripen i slike strukturer. Kampanjen Byen vår, som Jørgen Larsson skriver om i sin tekst i Kunstjournalen, er et slikt prosjekt. Her sikret man at Bergen kommune takket nei til Clear Channels tilbud om nye busskur i bytte mot reklametårn. Kommunen beholdt dermed den økonomiske kontrollen over viktige deler av byrommets visuelle profil. Fjorårets festspillutstilling, Elmgreen og Dragseths «The Welfare Show», var på sin side et rent kommentarverk, endatil en slapp kommentar. Og slik er det påfallende ofte med den «politiske» billedkunsten.
Som Jeremy Welsh har påpekt på sin blog var det litt overraskende at man ikke hadde hentet inn noen fra den såkalte mediekunsten til panelet, for eksempel fra miljøet rundt Bergen Senter for Elektronisk Kunst. For selv om det jo er slik at store deler av mediekunsten nok roter rundt i en formalistisk suppe i kjølvannet av modernismen og det mediespesifikke, så er det også slik at disse kunstmiljøene ofte har tette bånd til sosiale bevegelser som jobber for åpen kildekode eller andre informasjonsteknologiske spørsmål som har stor politisk betydning. Mediekunsten representerer derfor mye av det samme som den relasjonelle estetikken, for eksempel Rirkrit Tiravanijas The Land. I stedet for å tenke politisk kunst som en plattform der man kan uttale seg fritt, så etablerer man en egen praksis som er uavhengig mer enn den er i uttalt opposisjon. Denne strategien er blitt mye debattert og kritisert, blant annet av Claire Bishop i October nr. 110. Her kritiseres Nicolas Bourriaud og kunstnere som Tiravanija og Liam Gillick for å bedrive tannløse tilløp til en nærmest aristokratisk tilbaketrekking, blottet for kritisk snert. Bishop legger heller sin lit til mer konfronterende prosjekter av den spanske kunstneren Santiago Sierra. Gillick svarte Bishop ved blant annet å vise til hvordan hans prosjekter ofte har ført til helt konkrete omfordelinger av økonomiske ressurser, og hvordan dette faktisk er en reell handling av langt større betydning enn å komme med kritiske kommentarer. Lignende spørsmål diskuteres og i Stine Gonsholt og Åse Løvgrens svært interessante video på BKFHs jubileumsutstilling på HKS.
Et sted mellom det kommenterende og det strukturelle finner vi Øyvind Pål Farstad som over en periode på et par måneder i fjor førte en debatt med seg selv i Lofotposten uten at avisens lesere visste at det ikke var virkelige personer som hadde skrevet leserbrevene. Farstads prosjekt er merkelig fordi det fremstår som usedvanlig presist gjennomført, men svært vagt tenkt. Det blir en form for skjult teater som egentlig forteller oss svært lite om noe som helst. Annette Kierulf innledet seminaret med å minne om bortfallet av den borgerlige offentligheten, og Farstads prosjekt går kanskje først og fremst ut på å fylle det tomrom som er oppstått her. Spørsmålet blir om tomrommet fylles med stort annet enn luft. Kanskje ligger prosjektets største styrke verken på det konseptuelle eller det politiske planet, men på det helt elementært praktiske. Nivået på norsk avisdebatt er sjelden spesielt høy, og ved å få sine innlegg på trykk lyktes Farstad i hvert fall med å ta opp plass som ellers sikkert ville vært brukt på tvilsom populisme eller surmaget ideologi.

Kunstneren i hans atelier
Da er Farstads visningsform på atelierrunden egentlig langt mer interessant. Som sist har Farstad tatt inn på hotell. Kunstnerens atelier er en kunsthistorisk velutforsket konstruksjon og følges av mye bagasje. Det er et nærmest automatisk iscenesatt rom. Det er et sted som kanskje kan karakteriseres som privat, men det er ikke spesielt personlig. Følelsen både på Verftet og C. Sundts gate 55, byens to største atelierkomplekser, er at når du har sett et par atelierer, så holder det lenge – dersom du ikke kjenner kunstneren personlig og har lyst til å prate. Og selv om det sikkert kan føles personlig å ta imot gjester i et atelier man jobber i til daglig og dermed kanskje opplever som privat, så blir møtet med kunstnerne på atelierkollektivene for betrakteren helt klart et offentlig møte, som å komme inn på et kontor. Det som klarest skiller seg ut er derfor rom 403 på Neptun hotell.
Farstad sier selv at hotellrommet er svaret på et rent praktisk spørsmål i og med at han vanligvis jobber hjemme og at han bor såpass langt utenfor byen at svært få ville legge turen innom dersom han holdt åpent hus der. Ved å velge å ikke ta imot gjester i et genuint privat rom gjør han imidlertid også et sympatisk og åpent krav på privatliv. Der andre viser skisser (som alltid uansett vil være et utvalg) er Farstads hotellrom helt åpenbart for en liten utstilling å regne. Han stiller dermed et grunnleggende spørsmål ved hvorvidt innsikt i arbeidsprosessen egentlig er et nødvendig grensesnitt for forholdet mellom kunstner og betrakter. Likevel blir det altså slik at møtet med Farstad føles langt mer personlig og intimt, og dette på tross av at han altså både befinner seg i et halvveis offentlig rom og er kledd i dress. Kanskje skyldes det at hotellrommet er et rom som alle er kjent med fra før, kanskje skyldes det at også Farstad egentlig er en fremmed i dette rommet. Prosjektet, for dette er definitivt et prosjekt, viser i hvert fall hvordan forholdet mellom det offentlige og det private rom alltid er flytende, og Farstad blir den eneste som virkelig utfordrer og problematiserer visningsformen «åpent studio».

Atelierrunden
Ellers blir det jo gjerne slik at det man gjør er å besøke dem man kjenner. Jeg besøker Maia Urstad. Maia har lånt gjesteatelier på Verftet, og her treffer jeg på Steinar Sekkingstad som også skal til Maia. Ingen av oss vet hvor hun er, så vi roter rundt en god stund. Vi trasker gjennom gangene og stikker hodene inn i atelier etter atelier. Vi støter på hyggelige folk som forventningsfullt kikker på oss, men ingen Maia. Vi unnskylder oss og går videre. Vi har ikke tid til å se på verken keramikk eller småabstrakte malerier i dekorative farger akkurat nå. Steinar blir dessuten litt stresset av røkelseslukten i den ene gangen. Jeg har en viss toleranse for slikt, så jeg plages ikke nevneverdig. Plutselig, i det vi står ute mellom inngangene A og C, dukker Maia opp som ut av intet, fra en dør vi ikke hadde sett. Hun ønsker oss velkommen med kaffe og smultringer og viser oss en lydinstallasjon i skisseformat.
På Verftet finner vi også Jeremy Welsh, Jon Arne Mogstad og Trond Lossius’ utstilling A Night In Sardinia. Lydbildet av Trond Lossius er enkelt og preget av diskant, men føles helt tilstrekkelig både i seg selv og i forhold til det visuelle hvor maleri og video flyter over i hverandre. Welsh og Mogstad utforsker som alltid mangelen på mellomrom mellom den ene og den andres arbeid. Arbeidene deres er således preget av et sympatisk fravær av ego, og Mogstad, Welsh og Lossius har arbeidet på denne måten over flere år og gjennom en rekke prosjekter. Da Lydgalleriet laget utstilling i et gammelt falleferdig hus for et par måneder siden, var den fineste kvaliteten nettopp hvordan kunstnerne tillot verkene å flyte over i hverandre på en måte som egentlig gjorde at utstillingen nærmet seg å være ett stort verk. Her ser man i praksis hvordan mediekunsten når den etablerer en alternativ praksis kanskje er det sterkeste politiske virkemiddelet som finnes. Kanskje er det også slik atelierdelen av B-open får sin betydning? Kanskje eksponering av kunstnernes livsførsel vil gjøre at folk flest adopterer lignende sosiale strukturer i sitt daglige virke, hva nå enn det måtte gå ut på. Spørsmålet blir da først hvorvidt det allmenne publikummet faktisk benytter anledningen til å komme på besøk, eller om de åpne atelierene først og fremst besøkes av nettopp venner og familie.

Bergen – città aperta?
I tillegg til den teoretiske biten var et av de mest lovende aspektene ved årets B-open hvordan også aktører utenfor det offisielle programmet valgte å gjøre spesielle prosjekter denne helgen. Galleri s.e. åpnet ny utstilling, det samme gjorde Kunsthallen hvor Michal Nygren fikk æren av å vært først ut i den nye visningsserien «Inbetween», der kunstnere inviteres til å gjøre prosjekter i deler av lokalet som ikke vanligvis benyttes som visningssted. Samtidig laget en gruppe unge kunststudenter fotoutstilling i Østre Skostrædet 3, hvor både Lydgalleriet og Members Club tidligere har holdt hus. Mandagen etter B-open var det igjen tid for Prøverommet i foajeen på Teatergarasjen. Her gis unge bergenskunstnere, om de så står på scenen eller henger ting på veggene, annenhver uke muligheten til å vise seg frem for et lojalt, kyndig og tilsvarende ungt publikum. Det er slike aktiviteter som virkelig sier noe om kunstlivet i Bergen.
B-open er i bunn og grunn en anerkjennelse av dette, men arrangementets biårlige struktur kan og bli en risiko. For selv om hensikten altså er å lede oppmerksomheten mot det som skjer nettopp «inbetween» hvert arrangement – det som skjer kontinuerlig, eller det som skjer «mellom rommene», som var navnet på B-opens forløper i 1990, så kan B-open bli en så stor og viktig begivenhet at den stjeler showet selv. Foreløpig er det ingen tegn på at dette vil skje, men det er viktig å være seg problemstillingen bevisst. For etter hvert som den markedsstyrte normen mer og mer blir at kultur = store events vil utvilsomt også B-open merke et visst press i den retning. Men Bergen har altså en viss erfaring med å unngå slikt press, så det blir sikkert fint i 2008 også.