Kunst bak gjærlås og slå

Det er på tide med et ramaskrik. Og siden ingen andre gjør det, så får jeg gjøre det sjøl: «RAMA, RAMA, RAMA, RAMA, for faen!
Ja, jeg banner. Det må jaggu være lov - for nå skal det handle om kunst. For skal man ikke være opprørt, rystet, sjokkert over brutale angrep på menneskets behov og rett til å uttrykke seg kunstnerisk.
Hva er kunstens oppgave? Jo, intet mindre enn å gi selveste livet innhold og mening. Kunsten gir oss skjønnhet, forer sjela, utfordrer og provoserer oss til refleksjon over hvem vi er, hvor vi skal - og hvorfor i all verden Odd Nerdrum selv midt på dagen ser ut som om han nettopp har stått opp og går kledd i konas nattkjole.

Hva gjør så Bodø Kunstforening, denne pulsåren som skal frakte friskt oksygen - kunst - til våre hjerter og hjerner? De tømmer et kunstverk rett i dass.
Installasjonen «SATS», laget av vestlandskunstneren Øyvind Pål Farstad, skulle etter planen stå til den 23.12. Verket består av 4 europaller, 40 maursyrekanner, 40 gjærlåser, 150 kg sukker, 1000 l vann, 5 kg gjær og 20 pakker erter.
God gammeldags sats. Brukskunst slik den har blitt produsert i mang en kjeller til uminnelige tider over hele vårt langstrakte land fra Steinkjer i nord til Orkdal i sør.
Og er ikke dette samtidskunst som endelig fjerner seg fra beskyldningene om å være uforståelig og meningsløs? Endelig får vi samtidskunst som selv den største kunstamøbe øyeblikkelig kan se hva er. Et kunstverk egnet til å sette fantasi og følelser i sving. Like så meget som avsky og dypfølt sjokk hos de av oss, ja ikke meg da, som aldri kommer til å drikke noe sterkere enn den snart utryddede Eventyrbrusen.

Men da slår selveste Politiet til, etaten som for en tid tilbake lovte bedre prioritering av hva som er viktig og hva som ikke er det. Å oppbevare sats er ulovlig, den må følgelig kastes. Ifølge politiadvokat Tone Vangen finnes det ingen hjemmel for unntak selv om satsen er utstilt som kunst.
Dette er ingen kritikk av Politiet, de har sine paragrafer. Min kritikk rettes først og fremst til Bodø Kunstforening. Til vår avis sier intendant Oda Falkberget Engøy: «Jeg synes det er litt synd at vi ble nødt til å ødelegge utstillingen, intensjonen har jo aldri vært at satsen skulle brukes videre. Vi hadde et håp om at utstillingen skulle få stå tiden ut.»
Hvilken unnfallenhet. Oda, du er en ordentlig slappfisk! Skulle ikke du og resten av kunstforeninga stått på barrikadene nå? Kjempet for kunstens frihet - mot loven, politiet, og overmakta? Lenket dere fast med gjærlås i maursyrekannene til konstablene fjernet dere med makt?
Istedet ser vi bilder i avisa av en sivilarbeider - en mann alle vet ikke vil sette seg til motverge - helle 1000 liter kunst ut med badevannet rett i dass.

Men når det er sagt. Det er ingen andre som reagerer heller.
La meg ta et hypotetisk eksempel: Sett at en forfatter, la oss kalle han Ragnar Bykle, gir ut boken «Slangen om den røde turbin» - en roman med erotiske skildringer så sterke at den av myndighetene blir definert som ulovlig. Noe som igjen fører til forbud og rettssak mot den modige forfatter.
Skulle vi da stått på sidelinja uten å kjempe imot? Ville vi da nøyd oss med et «Det var litt synd, men...»
For kunstneren bak verket «SATS», Øyvind Pål Farstad, er en anerkjent kunstner. I 1997 ble han blant 2204 kunstnere antatt som en av 119 kunstnere til selveste Høstutstillingen. Verket den gang het «Ute igjen» og besto av en blå plastpose med teksten «pasienttøy». Posen inneholdt en truse, en t-skjorte, en dongeribukse og et par sko.
Og skal ikke denne mannens rett til å stille ut sin kunst forsvares, så vet ikke jeg.

Publisert: 17.12.1999.