|
(ytter.no)
|
|
Tekst fra
katalogen KRAFTVERK 2007 teksten har
form som en dialog mellom Øyvind Pål Farstad og Grethe Melby.
Hei Livelin
Jeg har ennå ikke somlet meg på posten for å hente katalogen du sendt til
meg...
Etter å ha lest den siste meilen du sendte meg, er jeg enda sikrere på at
jeg ikke er den rette billedkunstneren til å skrive en tekst til
katalogen... jeg tror kanskje du er på jakt etter en "troende"
billedkunstner, en som "bare må" male eller tegne, og som føler en
tvingende nødvendighet av å utrykke seg gjennom bilder.
Jeg var ganske gammel før jeg ramlet inn på Kunstskolen i Rogaland, hvor
vi tidlig ble fortalt at dersom vi ikke var 120 % sikre, burde vi ikke
velge den tunge smale veg som det innebar å bli kunstner... og de var jo
selv levende vitnesbyrd på dette. Jeg tvilte ganske lenge, men etter hvert
fant jeg ut at litt talent og hardt arbeid også var viktig, og så fikk
kallet komme etter hvert:-)
Min erfaring derfra er at; har du i utgangspunktet problemer, er det å
grave seg inn i en eller annen kunstnerisk problemstilling ikke den beste
medisin. Dersom du da i tillegg er så "heldig" å treffe den rette læreren,
(som verken er psykolog eller har noen form for pedagogisk utrustning, men
i kraft av sin tittel kunstner ofte oppleves som et orakel fra den andre
siden av sine unge læresvenner), og han/hun veileder deg enda dypere inn i
den mørke materien... kan det gå skikkelig galt.
Det daglige virke som billedkunstner føles ofte som en kilde til å bli syk
av, snarere enn en kilde til å bli frisk av… det er stadig press i forhold
til å prestere, komme opp med nye ideer, du må takle uendelige mange
avslag på søknader, og i tillegg kommer kroniske pengeproblemer.
Kanskje mange ønsker å befeste den romantisk forestilling om den gale
kunstneren, som ravende balanserer mellom flere schizofrene karakterer,
men tross dette, i noen gode benådende øyeblikk skaper stor kunst. Da er
det "full pakke", og sykdommen en nødvendig del av det hele.
Ikke misforstå meg... Jeg tror at alle mennesker har behov for å bli
bekreftet på en eller annen måte, og at de opplever å mestre oppgaver på
egne premisser. Dette høres plutselig ut som noe jeg har klippet ut fra en
læreplan… og det er det kanskje også. Men jeg tror ikke dette nødvendigvis
må skje gjennom billedkunsten, men ta utgangspunkt i hva den enkelte
ønsker, selv om dette også innbefatter trolldeig eller porselensmaling.
Hvorfor skal kunst på død og liv bli brukt som redskap i den gode sak? Jeg
skjønner at kulturbyråkrater som deg selv er et redskap for politikere som
vil vise at de gjør noe, denne gang i forhold til psykisk helse. Forrige
gang var det sikkert arbeidsledige, eller en trengende minoritetsgruppe.
Dere har til og med en opptrappingsmodell, og kunst er et såpass ullent og
lite målbart begrep, at det lett lar seg anvende til ulike tiltak og gir
innhold til handlingsplaner.
Håper du klarer å få fatt i en annen billedkunstner som kan gi deg det du
leter etter, og at jeg ikke har rotet vekk for mye av tiden din... Good
luck :-)
Øyvind Pål Farstad
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Hei Øyvind
Jeg ser i svaret ditt til kommunebyråkraten at du stiller spørsmål
ved den rollen kunsten og kunstneren blir tildelt i dette prosjektet.
Dette spørsmålet stilte jeg meg også selv. Jeg stilte samme spørsmål
i Kunstmagasinet også. Den gang tok jeg utgangspunktet i talen
Arbeiderpartiets kulturminister Trond Giske holdt på Høstutstillingen
2006. Han håpet at kunsten skulle støte, provosere og skape
ubehagelige opplevelser. I seg selv overrasket ikke det. Men jeg
undret meg litt over at ingen så ut til å reagere på rollen
kunstneren fikk. Det hersket en stilltiende enighet, både fra den
kritiske presse og fra kunstnerne selv, om at dette var helt ok. Og
hvor det er stilltiende enighet om noe, er det alltid nyttig å stille
spørsmålet en gang til.
Giskes forhåpninger til kunsten står i sterk kontrast til antikkens
idealer, der forventningene til kunsten handler om det skjønne og det
som behager, og det som gjør oss til bedre mennesker. I europeisk
middelalder var det den gudommelige kraft som på en eller annen måte
skulle formidles. I italiensk renessanse skulle kunsten kaste glans
over de ulike byenes fyrster. Vel, det at kunstneren skal kaste glans
over maktapparatet er vel noe som går igjen i de fleste sammenhenger.
Tenk på alle de flotte kunstverk vi har til ulike tyranners ære. På
en måte mener jeg at kulturministeren ba kunstnerne kaste glans over
de rådende forhold ved å be kunstnerne om å provosere, støte og skape
ubehag, som en slags feiring av den ytringsfriheten vi alle har, og
som etter min mening bør feires, om vi sammenlikner oss med andre
land i verden. Samtidig var det jo snakk om politisk kunst den
gangen. Det var i den sammenhengen jeg undret meg litt over den plass
i det politiske landskapet kunstnerne takket ja til. For hvilken makt
har den som provoserer, støter og skaper ubehag? I grunnen ganske
liten. Som regel er det de som står i opposisjon, som provoserer og
skaper ubehag. Det er de som står på sosialkontoret og føler de ikke
når frem, og som blir sinte og vil gjøre opprør. De som ikke når frem
når de forsøker seg på dialog, de som opplever å møte maktens tause
mur, det er de som gjerne tyr til drastiske virkemidler. I lys av at
kunstnere, med sin kunstfaglige kompetanse, har mistet sine plasser
ulike beslutningsorganer, og at det er en utenkelig tanke at en norsk
kunstner skal kunne bli finansminister, så mener jeg at kunstnerne
har noe å tenke over her.
Man kan kanskje si kunstnerne viste solidaritet med de svakeste. Men
å vise solidaritet med de svakeste behøver ikke bety at man blir like
svak. Man kan også vise solidaritet ved å gjøre noe for de svake. Ved
å ta ansvar for dem. Men dersom kunstnerne blir aktører som vil ta
ansvar, og som vil i posisjon, så beveger de seg samtidig inn på
Giskes arena, som er politikkens. Et godt eksempel her er Geir Tore
Holm og Søssa Jørgensens forslag til monument over Tsunami-
katastrofen. De ville ikke lage en gjenstand over de døde, de ville
bygge en skole for de overlevende på Sri Lanka. Dette er kunstnere
som i aller høyeste grad er politiske i sitt virke, de kommer med
reelle løsningsforslag som noen må ta stilling til, politisk. Men de
driver ikke med provokasjon, anstøt og ubehag.
I ditt svar går du i rette med den romantiske kunstnermyten, som du
aner ligger til grunn for at kunsten blir tildelt en rolle i det
psykiske helsevernet. Du peker også på at kunstneryrket er et yrke
under press, og ikke egnet for dem uten sterk psykisk helse. Her er
hard konkurranse, skiftende regler for hva som er bra og ikke,
sosiale konstellasjoner som ikke alltid er like heldige, og så videre
og så videre. Jeg kunne ikke blitt mer enig. Vi skal lete lenge etter
felt som setter "du får klare deg på egen hånd"-holdningen høyere.
Samtidig tenker jeg at kunstneryrket ikke er helt ubrukelig i
arbeidet med psykisk helse, i og med at kunstfaget også er et
kommunikasjonsfag. I tillegg finnes det jo praksiser innen
samtidskunsten som nettopp ser på de mellommenneskelige forholdene
som kunst, og som gjerne får merkelappen "relasjonell estetikk".
Denne retningen er farlig for den som mener at kunstnerrollen handler
om å være distansert, se alt på kantiansk avstand, og at det ikke er
kunstnerens rolle å ta del i samfunnsutviklingen, bare stille
provoserende spørsmål til den. Ved å ta del, tar man jo også ansvar,
og går det galt, har man jo fortsatt ansvaret. Sånn sett slår det meg
at din reaksjon på kommunebyråkratiens henvendelse virker
ansvarsfraskrivende. Hva sier du til det?
Grethe Melby
------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Hei Grethe
Jeg vil ta tak i det siste først, er min reaksjon på henvendelsen fra
kommunen ansvarsfraskrivende? Dersom jeg hadde takket nei på forespørselen
om å levere en tekst til katalogen, som jeg ærlig innrømmer var min først
tanke da jeg leste invitasjonen, er jeg enig at det ville være en
ansvarsfraskrivelse fra min side. "La noen andre gjøre denne jobben, noen
som passer bedre til oppgaven, og som trolig er enig med byråkratens
utgangspunkt". Derfor valgte jeg en form hvor jeg takket nei, men egentlig
takket ja, forutsatt at min tvil til prosjektet kom frem. Det jeg ønsket å
gi uttrykk for var en skepsis til bruk av kunst som redskap og alibi i en
kommunal/statlig psykisk helse plan. Når det gjaldt bruk av kunstneren var
jeg mer opptatt av om jeg var rette person å spørre. Men som med mange
andre ting, var det tilfeldigheter som førte til at det var meg som ble
forespurt.
Som mange andre billedkunstnere tar også jeg ansvar, først og fremst
gjennom en seriøs holding til kunstner yrket, men også gjennom mitt
daglige arbeid som assistent i en barnehage, og gjennom undervisning på
forskjellige nivåer. Selv om jeg ikke ser på dette som et kunstnerisk
prosjekt, blir det vanskeligere og vanskeligere å skille skarpt mellom
disse rollene, skapende kunstner/selvstendig næringsdrivende og en
ansvarsfull arbeidstaker. Kompetansen som billedkunstner er ikke noe du
legger fra deg på atelieret, men tar med deg i ut i den "virkelige"
verden.
Alle mennesker har vel et ansvar for å delta i samfunnsutviklingen om man
er billedkunstner eller arbeider på Esso stasjonen? Eller begge deler. Jeg
er usikker på om billedkunstnere er særskilt skikket eller har spesielle
forutsetninger akkurat for dette. Kunstnere er ikke en homogen gruppe, vi
mener ikke det samme, vi står ikke sammen for en felles sak. Ofte snakker
vi også helt forskjellige språk. Dette er en av grunnene til at jeg
fortsatt liker å arbeide med kunst.
En annen måte å ta ansvar på kan være å oppnå status som rikssynser. Dette
skjer ikke så ofte med billedkunstnere, men de finnes. Det beste
eksempelet på dette i dag er vel Håkon Bleken. Jeg er litt usikker på
hvordan man kommer i en slik posisjon, om det er mediene som bygger opp
denne rollen, eller om det er noe man selv velger, eller om det faller
naturlig, som et resultat av egen tygde som viktig meningsytrer…
Er det å ta ansvar å donere et kunstverk til et godt formål? Eller la seg
bruke av et politisk parti? Jeg klarer ikke se på Frans Widerberg sine
malerier med flygende figurer uten å tenke på Arbeiderpartiet. Det kan
godt hende at Widerbergs motiver for å la bildene sine bli brukt i en
valgkampanje (eller mulig det var et landsmøte) var politiske, men jeg
sitter igjen med følelsen av at Arbeiderpartiet hadde et mer bevisst
forhold til bruken av kunst og kunstner, enn kunstneren selv hadde.
Du bruker Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen sitt forslag til Tsunami
minnesmerke, som et eksempel hvor kunstnere tar ansvar. Hvor mye ansvar
tar de egentlig? De har levert et alternativt og annerledes forslag, som
juryen må ta stilling til, og det var kanskje også intensjonen med å
invitere akkurat de to til konkurransen. De stiller vel også bare
spørsmål? De viser at man kan godt stille kritiske spørsmål uten at det
blir provoserende spørsmål. Hvorfor reise et minnesmerke i Norge, når man
kan bruke midlene til å gjøre noe praktisk for å hjelpe de hardest rammede
der katastrofen inntraff. Jeg tror ikke de ønsket å ta ansvar for selve
den praktiske gjennomføringen av prosjektet. Nå eksisterer bare ideen om
prosjektet, og den sirkulerer innen kunstfeltet, og er utgangspunkt for
viktige diskusjoner om minnesmerker, og blir brukt som eksempel på viktig
politisk kunst som tar ansvar.
Øyvind Pål Farstad
------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Hei Øyvind,
Det var skepsisen mot at kunsten skal være et redskap og alibi i en
kommunal/statlig psykisk helseplan som gjorde at jeg spurte om det ligger
noe i kunstnerens rolle som på et vis alltid må være ansvarsfraskrivende.
Denne holdningen som ligger der om at kunstneren skal ikke måtte være en
del av noe større og statlig prosjekt, da er den kunstneriske friheten
truet. Og denne skepsisen er sunn, og for så vidt en type skepsis alle
mennesker burde bære med seg i livet. Å spørre seg selv: Hvilken rolle
spiller jeg, hvilke saker er tjent med mitt engasjement, hvem er jeg alibi
for, dette er spørsmål som bør være allmenne. Samtidig ligger det innbakt
i vår kultur at kunstneren har en rett til, og nesten en plikt til, å være
en som stiller seg utenfor. At kunstnere forholder seg forskjellig til
dette på et individuelt plan, er en annen sak, det jeg snakker om her er
de kulturelle forventningene som tillegges kunstneryrket, og som enhver
kunstner er nødt til å ta stilling til, på en eller annen måte. Men ser vi
i forhold til den generelle forestillingen omkring kunstnerrollen, så kan
vi spørre om kunstnere som lar seg engasjere i tjeneste for
kommunale/statlige helseplaner avvikerne. Man kan spørre om de har oppgitt
sin kunstneriske frihet, og da må man vel kanskje spørre oppgitt for hva?
Dersom det er lønna som lokker (det hender jo at også kunstnere lar seg
lokke av lønn), kan man holde det mot dem at de har latt seg kjøpe, og er
ufri. Dersom kunstneren har et genuint ønske om å være et redskap for en
kommunal/statlig psykisk helseplan, ja går det an å være kunstner og si,
javisst, her vil jeg jammen meg trå til, her har jeg en rolle å spille,
uten at det blir problematisk i forhold til de forventninger man stiller
til en kunstner, nemlig at kunsten skal være fri og ikke-instrumentell?
Sømmer det seg for en kunstner, egentlig? Er ikke din umiddelbare tanke om
å si nei med den begrunnelsen du gir et eksempel på at å si ja er å bryte
med endel konvensjoner?
Når det gjelder Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm, og deres forslag om å
lage et monument, har du jo helt rett. Som kunstnere var de først og
fremst de som pekte på andre muligheter, det ble opp til
beslutningstakerne å avgjøre om dette var muligheter som skulle
realiseres. Det er nesten så en kan spørre om det er slik at bare når
denne ideen eksisterer som idé og samtaleemne innen kunstverdenen, så er
den kunst, mens den ville ha opphørt å være kunst om ideen ble realisert.
Men dette er en lang diskusjon som jeg egentlig tror jeg vil overlate til
kunstneren Lars Vilks og kunstsosilogen Dag Solhjell.
Nå har ikke jeg lyst til å være talskvinne for at kunstnere skal oppgi sin
frihet og gå inne i den psykiske helsepolitikkens tjeneste. Men det jeg
tror jeg egentlig lurte på var om det er slik at det ligger innbakt i
selve kunstnerrollen å si nei takk til slikt, at det hører til
kunstnerrollen å ha som første tanke å takke nei til slike invitasjoner,
fordi man har lært at det strider med rollen å være redskap og alibi. Det
som slår meg i denne sammenhengen, er at jeg får følelsen av at det ligger
til kunstnerrollen å tro at man kan unngå å være redskap og alibi for noe.
Mens det jeg da ville fremheve, er at vi alle er en del av et eller annet
slags prosjekt, og at det viktigste sånn sett er å vite hva man er
redskap og alibi for. Et kommunalt/statlig tiltak for å fremme psykisk
helsevern er i så måte ikke det verste man være et redskap for,
forutsetningen er bare, som du også understreker, at man vet hvorfor man
er der, og hva man kan bidra med. For du har helt rett: Kunstutdanningen
og utdanning innen psykisk helsevern er ikke det samme.
Grethe Melby
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Kunsten å takke nei.
Nå har Bauta komiteen fått gjennom et forslag om å reise Krigsmoderen av
selveste Per Ung, som skal hedre mødres innsats under og etter den 2.
verdenskrigen. Skulpturen skal stå på gressplenen foran Frederiksberg
festning på Nordnes. Bauta komiteen med Ragnvald Hommen i spissen skal stå
for alle utgifter.
Bergen takket i første omgang nei til gaven fra Bauta komiteen, da Warloe
blant annet mente at tettheten av bronseskulpturer allerede var for høy i
Bergen sentrum. Nå har han av en eller annen grunn skiftet mening, og den
kommer snart på plass. Det får meg til å stille dette spørsmålet til
Warloe; Hva er egentlig tålegrensen for sentimentale bronseskulpturer i
Bergen? Er kvalitet viktig? Hvor har den kunstneriske ekspertisen vært i
denne saken? Er ikke den riktige prosedyren å utlyse en åpen konkurranse?
Per Ung har allerede en krigsmoder på plass i Kirkenes, og jeg mistenker
Ung for å ha et helt lager med sentimentale figurer, som kan passe til
alle tenkelige anledninger. Så når Bauta gjengen ringer, har han noe som
passer. Denne gangen trenger man bare å skifte ordlyden på plaketten.
Deretter ringer man forsvarsministeren som sier seg villig til å stå for
avdukingen.
Hvis man skal gjøre gammel urett rett igjen, finnes det da ikke en bedre
måte å gjøre det på? Fortjener de ikke bedre enn en kopi av en skulptur
som står i Kirkenes, og en gratis lunsj på hotell Norge?
Henning Warloe har en god stund nå snakket varmt for en internasjonal
kunst biennale i Bergen. Til høsten arrangeres de et Hotshot treff av
internasjonale kuratorer i regi av kulturbyråden. Vil Henning Warloe ta
med seg de internasjonale deltakerne på biennale seminaret til for å vise
de "krigsmoderen", som han har fått vedtatt satt opp like ved galgebakken
ute på Nordnes? Jeg tviler på det…
Det at den ikke koster noe for kommunen/skattebetalerne er helt i tråd med
Frp sin kulturpolitikk, men Høyre har jo fortsatt byråden for kultur. Har
han gitt etter for press fra sine lekekamerater i byrådet, eller er det
ren unnfallenhet? Ragnvald Hommen har vært flittig med leserbrev her i
avisen siden det første avslaget, men det kan vel ikke være den eneste
grunnen til at Warloe har gjort helomvending i denne saken?
Det at Bauta komiteen dekker alle utgifter, betyr blant annet at Trond
Mohn finansierer en betydelig del av disse utgiftene. Trond Mohn har
gjennom mange år sjenerøst drysset ut midler til ballbinger, idrettsanlegg
osv. i bergensområdet. Stor honnør til Mohn for det. Jeg kan skjønne at
kommunen derfor står i stor takknemlighets gjeld til Mohn. Med gaver
følger forpliktelser. Store gaver, større forpliktelser, men her begynner
det kanskje å bli problematisk?
Pål Farstad klarte ikke å få gjennomslag for en Kari Bremnes skulptur i
Svolvær. Kanskje han burde forsøke seg i Bergen?
Øyvind Pål Farstad
Billedkunstner
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
øyvind pål farstad
born 1963 in ålesund. lives in fyllingsdalen
www.kunst.no/ofarstad
Eg traff Kunsten ganske seint i livet. Eg hadde akkurat byrja på
Kunstskulen
i Rogaland, og hadde fylt 26 år. Dei to fyrste to åra var prega av
sterk tiltrekning, blanda med ein stor porsjon tvil og skepsis.
Etterkvart fekk vi allikevel fast følgje, og fekk det til slutt
formalisert
med eit grunnfag i kunsthistorie og fire år på kunstakademiet. Vårt
samliv nærmer seg snart 20 år, og det har gått frå svimlende høgder til
det djupeste dalføre. Perioder der eg har tenkt at NO har vi noko viktig
på gong her, og perioder der eg har tenkt; det er ikke Kunsten det er
noko gale med, det er meg. Eg må tilstå at eg stundom har våre inne
på tanken å gjera det slutt, men har til dags dato, klart å; Altrnativ A:
lure meg sjølv til å bli, eller Alternativ B: komme opp med truverdige
grunner til å bli.
I met art rather late in life. I had just begun on the Art School in
Rogaland,
and had filled 26 years. The two first two years were characterized by
the strong attraction, mixed with a large portion of doubt and skepticism.
After each, we still got off to fast follow, and suffered in the end,
formalized
with a foundation in art history and four years at the Art Academy. Our
life is approaching almost 20 years, and it has gone from dizzying Høgder
to the depth este dalføre. Times when I’ve thought that NO, we have
something
important in her time, and periods where I’ve thought, it is not art
it is something wrong with, it’s me. I must confess that I sometimes have
our inside the tank to make it end, but has to date, ready to; Altrnativ
A:
fooling myself to be, or Option B: come up with a trusted reasons to stay.
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Tekst fra katalogen Lokalisert som ble publisert i forbindelse med Bergen
Biennale Conferance 2009.
Skal
Bergensbiennalen være nyttig for Bergen?
Kanskje argumentene om flere arbeidsplasser og økonomisk vekst må brukes
når man kjemper for en Bergensbiennale? Selv om det ikke lett kan måles,
vil nok en Biennale skape positive ringvirkninger, både for næringslivet
og for kulturlivet. I et lengre tidsperspektiv, og biennalen skal jo komme
regelmessig?, har den potensial til å bli viktig for selve identiteten til
Bergen, helt der oppe sammen med Grieg, Brann og Festspillene.
Jeg tror det er viktig at det lokale kunstlivet blir inkludert, da mener
jeg ikke at kunstnere fra Bergen skal ha en deltaker kvote, men at en
åpner opp for å kunne delta i form av sideprosjekter, samarbeidsprosjekter
og workshops. På denne måten får vi et eierskap til biennalen, og den vil
oppleves som nyttig på flere måter.
Hvordan tenke biennale i Bergen?
Nytteverdien, er en ting, men hva med Nyteverdien? Pølsefest for folket,
eller fingermat for kunstfeltet? Inkluderende eller ekskluderende? Jeg
mener man må finne en balanse mellom tungt og tilgjengelig. Hvis man
erstatter ordet underholdningsverdi, med opplevelsesverdi, kan man kjøre
på med kunstnere, som har evnen til å lage prosjekter som ønsker å
kommunisere med publikum.
Hvor skal man rekruttere brukere/publikum til biennalen, hvis man ser bort
fra byens befolkning, og et mulig internasjonalt Art-trotter publikum?
Bergen har allerede en formidabel tilstrømming av turister fra hele
verden. Disse bør være en naturlig målgruppe, selv om kanskje et biennale
besøk ikke er førsteprioritet for de når de velger å besøke byen. Ennå.
Hvordan kan en biennale i Bergen bli/være
relevant for et internasjonalt fagfelt?
For å si det enkelt, ved å lage en relevant biennale. ( men ”et
internasjonalt fagfelt” er vel like vanskelig å definere som hva som er
”relevant” )
Hvordan ser kunstfeltet i Bergen ut i framtiden uten en biennale?
Jeg tror ikke kunstfeltet står og faller på en eventuell Bergens biennale,
her er det andre faktorer som er viktigere. Hvordan kan Bergen stoppe
flukten av nyutdannete kunstnere fra Bergen? Hvilke fortrinn kan Bergen
legge opp til, i konkurranse med for eksempel Oslo.
|
