B-open - how the other half lives

Arne Skaug Olsen, 04.02.2005, No.1 BILLEDKUNST

Vi er blakke og vi smører et tjukt lag med provinsialisme under brunosten på langebrødskiva, og den dårlige følelsen av at vi alltid skulle vært et annet sted gir hansahalvliteren en ekstra bitter ettersmak. Å være ung og nyutdannet kunstner i Bergen er ikke lett, men nå har vi fått en lokal kunstdugnad som skal fylles med innhold. Herunder følger den sannferdige beretningen om de kunstfaglige tildragelser som fant sted i Bergen 2-5. desember 2004 ved en av de som deltok.

I høst åpnet et nytt kjøpesenter i Bergen sentrum man har valgt å kalle Xhibition; kjøpesenteret en presis påminnelse om at folk flests foretrukne identitetsskapende aktivitet er å bruke penger under samme tak, navnet noe for seg selv; en skamløs påpekingen av at forbrukernes lommebøker henger løst i livsstilslenka. Hva er da mer passende enn at kunstnerne i Bergen forener krefter under et arrangement kalt B-open. Nå kan navnet B-open leses i en tradisjon av vestlandsk kulturradikalisme, man snakker og skriver fortsatt nynorsk over store deler av Vestlandet, så vi får heller la tvilen komme tiltalte tilgode inntil videre og se hva som skjer når vi pirker i overflaten for å se hva som befinner seg bak navnet, er innholdet her like identitetsskapende som i det nevnte kjøpesenteret?

Åpne atelierer
B-open er initiert av Bildende Kunstneres Forening Hordaland og Norske Kunsthåndverkere Vest-Norge og ble arrangert for første gang desember 2004. I 1990 fant «Mellom rommene» sted i Bergen, da også arrangert av organisasjonene i samarbeid med flere bergenskunstnere. Et 70 talls kunstnere åpnet atelierene sine for publikum, så arrangementer som B-open har en forhistorie i Bergen. I B-open 2004 åpnet nærmere 150 kunstnere sine atelierer for publikum, i tillegg ble en rekke arrangementer til i regi av B-open og byens kunstnerdrevne grupper. I Bergen er det nå tre større atelierkomplekser, Verftet er det eldste og største av disse med omtrent 80 kunstnere, kunstnerverkstedene i C. Sundtsgate er det nest største atelierkomplekset med ca 40 kunstnere, beliggende vegg i vegg med Kunstakademiet og med BEK (Bergen senter for Elektronisk Kunst) tronende på toppen. Det foreløpig nyeste atelierkomplekset ligger i Møllendalsveien 17 og huser ca 25 kunstnere.
Det var disse atelierkompleksene som opplevde den største publikumstilstrømningen, naturlig nok, siden vi har den tvilsomme æren av å ha oppnådd ny nedbørsrekord i Bergen, og værsituasjonen den aktuelle helgen kan betegnes som representativ i så måte; av dette kan vi konstatere at kunstpublikumet har appropriert bevegelsesmønstrene podet inn i oss etter noen tiår med kjøpesentre.
Men det er ikke alle kunstnere som har eget atelier, eller som bor slik til at de kan regne med å få besøk av publikum. Det tok Øyvind Pål Farstad konsekvensen av og flyttet atelieret sitt til rom 604 på hotell Neptun i sentrum hvor han tok imot audiens hele helgen.

Utfordrer konvensjonene
Vestlandske Kunstmisjonen har i to år vært en «formidlingssentral for samtidskunst» uten permanente lokaler, men med utstillingen «Skulptur!» er avslutningen markert for Torunn Skjelland og Hilde Kjønniksen, som har kuratert en rekke utstillinger vist i tomme lokaler i sentrum av Bergen. Disse utstillingene har vært viktige i det at de har gitt unge, mer eller mindre uetablerte kunstnere i Bergen en arena for å få vist kunsten sin med relativt lav inngangsterskel. Samtidig har Kunstmisjonen hele tiden bevisst utfordret konvensjonene for kurator- og gallerivirksomhet med et gjennomgående performativt grep. Det var selvsagt også tilfelle ved åpningen av «Skulptur!», hvor kunstmisjonærene offisielt åpnet utstillingen med elleve korpsakkompagnerte snorklippinger, en for hver skulptur. De inviterte kunstnerne var Marius Amdam, Øyvind Farstad, Jan Freuchen, Ellen Jakobsson, Terje Nicolaisen, Irene Nordli, Fredrik Raddum, Bjørn Bjarre og Pretty Sisters Production. Kunstmisjonen initierte med «Skulptur!» også en kunstpris som skal gå til personer som har bidratt til nytenkning innenfor kunstlivet i Bergen. Den første prisen var en ærespris og ble naturlig nok tildelt Per Gunnar Tverbakk for hans arbeid med galleri Otto Plonk på 90-tallet.

Manglende resonans av kunstnerinitiativer
Et arrangement som B-open bør forsøke å gjøre to ting: Å nå ut til publikum som ikke har en tilhørighet til kunstinstitusjonen, og samtidig skape et rom for at en intern samtale kan foregå i offentligheten. Ser man på publikumsoppslutningen hos de åpne atelierene, kan man si at arrangementet lykkes med å nå ut til et kunstinteressert publikum. Spørsmålet er om B-open lykkes i å skape et rom for en intern diskurs.
På mange måter skulle de kunstnerdrevne tiltakene sette preg på B-open. Arrangementet åpnet da også med en paneldebatt på Kunstakademiet der temaet var kunstnerdrevet formidling og temporære utstillingsarenaer. I panelet satt representanter for Vestlandske Kunstmisjon ved Torunn Skjelland og Hilde Kjønniksen, Kommando ved Morten Kvamme og Jørgen Larson, Temp ved Anne Helen Mydland, Rakett ved Åse Løvgren og Flaggfabrikken ved Anne Szefer Karlsen og undertegnede. Felles for debattantene er at vi har avsluttet kunstutdanningen i løpet av de siste fire-fem årene i Bergen og har jobbet i grupper som på forskjellige måter har drevet med formidling på temporære utstillingsarenaer. De kunstnerdrevne initiativene har en sterk posisjon i Bergen og er i stor grad med på å forme kunstscenen på Vestlandet, det er derfor naturlig at disse initiativene gjør seg synlig i arrangementer som B-open og blir invitert til å bidra på selvstendig grunnlag. I etterkant av arrangementet er det åpenbart at B-open i fremtiden bør gå lenger i å initiere debatter og sette dagsorden, for eksempel ved å knytte til seg lokale, nasjonale og internasjonale aktører for kritikk, teori og formidling, og ved å legge rammen for diskursen i forkant av arrangementet gjennom en publikasjon. Programmet slik det er lagt frem fra arrangørene, er fritt for refleksjon som går utover det å åpne atelierdørene for publikum og oppfordre til å initiere arrangementer. Hvis arrangementet fortsetter i denne formen i fremtiden er det fare for at de kunstnerinitierte arrangementene kan bli stående uten å få resonans i det offisielt initierte programmet.
I skrivende stund er arrangørene allerede i startgropa med planleggingen av oppfølgeren til B-open i 2005 eller 2006, og det er grunn til å tro at arrangørene denne gangen kommer til å prioritere utviklingen av fagmiljøet og den kunstinterne diskursen i langt større grad.

Selvbevisst provinsialisme
Det ble ikke satt fokus på B-open som arrangement under den annonserte paneldebatten. Før debatten presenterte de enkelte deltagerne sine respektive prosjekter, deretter ble forskjellene mellom formidlingsstrategier utdypet i en konsis debatt hvor det mest bemerkelseverdige var den unisone enigheten. Mye av denne enigheten kan forklares med en optimisme og positivitet i forhold til regionen. Vi er enige om at det går an å bo i Bergen og jobbe med kunst, og det er det konkrete valget å bruke Bergen som base som gjør at det er mulig for unge, nyutdannede kunstnere å etablere seg i Bergen. Unge kunstnere velger å bli i Bergen på grunn av kunstscenen her, men også til tross for at de kunne valgt annerledes.
Det er kanskje merket på god provinsialisme å være konstant selvbevisst sin egen status som provinsiell. Bergen vil fortsette å være en provins, men det er nettopp dette de kunstnerdrevne initiativene viser en vilje til å utfordre ved å gjennomgående presentere alternative måter å jobbe med kunst på, som utfordrer det manglende nærvær av institusjoner på en meget pragmatisk måte; man skaper sine egne arenaer for å få kunsten ut til publikum. Det er denne viljen til å stå på og insistere på en generøsitet, eller til og med dugnadsvilje, som skaper den kunstscenen som gjør at B-open kan ha relevans i fremtiden.

Kommentarer fra tre deltagere:
Billedkunstner Line Olaisen mener at den store oppslutningen om B-open blant kunstnere i alle faggrupper og aldre viser at kunstnere på vestlandet har et sterkt ønske om å styrke det faglige miljøet, såvel som å knytte seg sterkere til sitt publikum og ha flere strategier for å nå dem.
- Om B-Open skal bli et annuelt eller biennalt arrangement er det sentralt å bygge videre på nettopp disse erfaringene. I et nytt B-open kunne jeg ønske meg mer tid og fokus på både interne og åpne fagmønstringer og debatter. I C. Sundtsgate har vi diskutert bransjedager, der kunstnere blir kunstnernes eget publikum. Arrangementeter som B-open egner seg godt til å knytte til seg og å utdanne et publikum som ikke selv er kunstnere. I til rollen som kunstprodusent må vi erkjenne av at vitrenger et fagmiljø av andre kunstnere i tillegg til et publikum for å kunne opprettholde en identitet som kunstnere. Jeg tror at B-open, som et arrangement i utvikling, har muligheten til å svare på mange av disse ambisjonene.

Kurator og gallerist Annette Kierulf sier i en kommentar til Billedkunst:
- B-open 2004 fungerte i forhold til økt synliggjøring av kunst og kunstnerinitierte prosjekter for et lokalt publikum, men hvis det skal være interessant å gjenta dette, må arrangementet styrkes betraktelig angående faglig innhold og debatt. Gjerne i samarbeid med andre institusjoner som Bergen Kunsthall og Bergen Kunstmuseum, i tillegg til Kunsthøgskolen.
Kierulf mener kunstnerne i Bergen kan ha noe å lære av det litterære miljøet:
- Kunstoffentligheten her er minimal, noe B-open kunne fokusere på. Ideelt sett skulle Bergen hatt et eget kunsttidsskrift for debatt og kritikk. Selvsagt ikke kun for å fokusere på det som skjer i Bergen, men det er av stor betydning for miljøet hvor en slik redaksjon er basert. Et eksempel er litteraturtidsskriftet Vagant, som har hatt redaksjonen i Bergen de siste årene, og er en av flere årsaker til et mer selvbevisst og aktivt litterært miljø. Det litterære miljøet i Bergen har, i likhet med det kunstfaglige, også i stor grad fått leve i fred for institusjonene, siden det ikke finnes noen større forlag med tilhørighet i Bergen.

Morten Kvamme:
- Om B-open skal bli en varig tradisjon tror jeg det er nødvendig å gi arrangementet et sterkere faglig innhold og et fokus utover åpne dører. Jeg tror for øvrig at B-open kan stå i fare for å bli uinteressant om ikke man klarer å inkludere de resurser som eksisterer utenfor de store atelierkompleksene.